Denne uken har vi vært på Antsirabe og deltatt litt på misjonær møtet. En av dagene meg å Kjetil ikke hadde program, hadde vi lyst til å besøke et av de fattigste stedene her i byen. Det viste seg å bli nok et møte med urettferdigheten vi står ovenfor.

Vi fikk ei bekjent av dette området til å bli med oss. Mamy som er 25 år jobber på en fattigskole i byen. Her tar de inn fattige barn på skolen. Samtidig tar de inn også  noen foreldre på Fredager for og gi de litt undervisning. Det må jo nevnes at det er nesten hele 90% av øyas befolkning som ikke helt kan skrive og lese.

Når vi kom ned i området der hvor de fattigste av de fattige bor, traff vi tidlig på en dame som tydeligvis kjente Mamy igjen. Damen var vist en av foreldrene som gikk på skolen. Vi ble invitert til å besøke hennes hjem. Vi gikk inn i et lite rom som var bygget opp av litt plank og presenning. I dette rommet som ikke var større en 2,5m x 2,5m bodde det 2 voksne og 4 barn. Jeg fikk frysninger når jeg satt der inne og tenkte hvor kalt det måtte være her når de er frost og vinter tider her i høylandet. Familen hennes må leve fra dag til dag, og håper de får råd til et måltid per dag vertfall. Mannen jobber som Pousse pousse sjåfør, noe som ikke alltid er en sikker inntekt kilde.

Etter besøket spør vi hva er det den beste måten og hjelpe dem på. Det som er det største problemet er at de har så dårlig mentalitet. Viss de får penger direkte, brukes nok disse på alkoholen, forteller hun. Det er nettopp derfor vi har skolen for og lære de forskjellige ting slik at de kan tenke litt fornuftig og kanskje komme i arbeid og dermed ut av den verste fattigdommen.

Det er søren meg ikke lett og kjenne denne urettferdigheten så tett på seg. Av og til vil jeg bare grave meg ned og avskrive meg noe ansvar for å prøve å hjelpe her i verden. Men viss jeg har den innstillingen blir det vertfall ikke noe bedre for noen.